Henrik Ibsens skrifter

I England hadde interessen for Ibsens dramatikk høsten 1892 fått et betydelig omfang, takket være innsatsen til beundrere som Edmund Gosse, brødrene William og Charles Archer, George Bernard Shaw og den amerikanske skuespillerinnen Elizabeth Robins. Forleggeren William Heinemann hadde sagt seg villig til å gi ut det nye skuespillet, og dermed ble korrekturarkene fra trykkeriet i København sendt over Nordsjøen etter hvert som de forelå. Følgelig kunne Heinemann allerede 6. desember, for å sikre sin copyright, sende ut et opplag på tolv eksemplarer av originalutgaven, en uke før boken var å få kjøpt i Norge og Danmark (Meyer 1971, 699).

Bygmester Solness : skuespil i tre akter ble trykt i 10 000 eksemplarer, og forelå i bokhandlene i Kristiania 12. desember og i København 14. desember 1892 (Halvorsen 1901, 109). En opplysning som er trykt foran tittelsiden, illustrerer hvor raskt den internasjonale distribusjonen av dette verket var kommet i gang: «Omtrent samtidig med nærværende originaludgave fremkommer en engelsk, en tysk og en fransk af forfatteren autoriseret udgave. Noget senere følger oversættelser på russisk, hollandsk, ungarsk, bøhmisk og polsk» (jf. tekstkritisk note til tittelsiden). Når Ibsen omgående ønsket å informere om disse oversettelsene, var det for å motvirke eventuelle tilløp til å gi ut piratoversettelser, som han på grunn av manglende rettighetsbeskyttelse ikke ville få noen inntekter av.

Det var ikke uvanlig at det tok noe tid før salget kunne starte, fordi en viss del av opplaget skulle til innbinding. Grunnen til at boken kunne legges ut for salg i Kristiania to dager før det kunne skje i København, var trolig at sendingen kom med en tidligere båt enn forutsatt fra København – den skulle vært sendt med «Baldur» søndag ettermiddag (fremme tirsdag), men ble i stedet sendt med «Melchior» søndag morgen (fremme mandag) (jf. Anonym 1892b).

Det var en viss uro blant bokhandlerne i Kristiania i forbindelse med lanseringen av dette skuespillet. På denne tiden var en ny bok av Ibsen omfattet med meget stor interesse, og den som var rask i vendingen, kunne håpe på god fortjeneste. I et innlegg i Norsk Bokhandlertidende ble det reist spørsmål om det var tillatt å bruke kolportører til å samle subskribenter når bestillingene ble overlatt til en sortimentsbokhandler (jf. Tveterås 1950–96, b. 3, 178–79). Innlegget førte ikke til noe inngrep fra bokhandlerforeningen. I iveren etter å kapre subskribenter hadde enkelte kolportører åpenbart sett seg tjent med å påstå at det kunne bli vanskelig å skaffe seg denne boken på vanlig måte hos bokhandlerne. Det må ha vært grunnen til at bokhandlerforeningen valgte å rykke inn en annonse i dagsavisene under overskriften «Ibsens nye Bog»: «Da det Rygte er udbredt, at denne Bog ikke vil være at erholde strax den udkommer uden at være forudbestilt, meddeles herved, at Rygtet savner al Grund» (sitert etter Tveterås 1950–96, b. 3, 180).

Bygmester Solness ble ikke av Ibsens største salgssuksesser. Året etter førsteutgaven og de tolv eksemplarene på Heinemanns forlag i London kom skuespillet i original versjon ut i serien Skandinavisk National Bibliothek hos C. Rasmussens Boghandel i Minneapolis. Det kom også som del av bind ni av Samlede Værker på Gyldendal i 1900 (FU 9), og i 1901 kom en separat annenutgave i 1000 eksemplarer. Flere utgaver av Bygmester Solness ble det ikke behov for i Ibsens levetid.

I Aftenposten skriver Kristofer Randers 18. desember at Bygmester Solness ikke er en realistisk samfunnsskildring, men en gjennomført allegori, nemlig et oppgjør og en selverkjennelse som kan minne om både Kongs-Emnerne og En folkefiende. Dikteren har i dramatisk form kastet et tilbakeblikk på sin produksjon og sitt liv. Han er selv byggmesteren, men parallellen bør ellers ikke trekkes for langt i alle enkelthetene: «Al Magt og Ære her i Livet, synes han at sige, kan kun kjøbes paa Bekostning af Kjærlighed og Lykke, og naar alt kommer til alt, er det kun Luftkastellerne, som har Værd, – de skjønne Drømme og lokkende Illusioner, som vi aldrig naar.» Det er ingen lys livsbetraktning vi får her, men Randers fremhever Hildes lette og ungdommelig sympatiske skikkelse, «en af de smukkeste Kvindefigurer, Ibsen har skabt» (Randers 1892).

Verdens Gang lar den kjente danske forfatteren Herman Bang slippe til med en anmeldelse i avisen 23. desember. Han kaller sin vurdering «Geniets Skuespil : Udkast til en Forelæsning over ‹Bygmester Solness›». Bang er meget positiv. Ikke siden Gengangere har Ibsen virket så mektig som her, og det er fordi skildringen har tatt for seg menneskets høyeste utviklingsform: Bygmester Solness er blitt skuespillet om geniet. Det forteller hva som er kostnaden for geniets seier, nemlig et umåtelig forbruk av mennesker. Og for mesteren selv er kostnaden dels forfølgelsesvanvidd og dels skyldfølelse, og dette går ut over hans egen menneskelykke. Anmeldelsens idégrunnlag synes å stamme fra deler av Nietzsches filosofi. Bang konsentrerer seg om Halvard Solness som den sentrale skikkelsen og har ingenting å si om Hilde Wangel (Bang 1892a).

Bergens Aftenblad trykte 24. desember en anonym anmeldelse, med den redaksjonelle kommentaren at «Bogen er endnu ikke fra Forlæggeren sendt os til Anmeldelse». Anmelderen ser i Bygmester Solness et nytt eksempel (sammen med Fruen fra havet og Hedda Gabler) på at denne dikteren mer og mer dyrker det uklare og gåtefulle: Anmelderen finner at skuespillet preges av en strid mellom symbolet og den realistiske fremstillingen. Personene er konstruerte og besynderlige, og fire av dem må betegnes som abnorme – det gjelder de tre damene og byggmesteren selv. På den annen side er symbolikken fordunklet av trekk som dels gjør krav på patologisk og dels på psykologisk interesse, og dermed oppstår det ikke noen helhetlig virkning. Det etableres en motsetning mellom en «skranten» og en «robust» samvittighet. Han som tynges av den skrantne samvittigheten, går til grunne, mens vi ikke får vite hva som vil skje med hun som er robust. Kritikeren undrer seg på hvordan denne typen samvittighet vil ta seg ut i full utfoldelse: «Kanske Ibsen skulde ville vise os det i et kommende Drama? Synderlig af Samvittighed synes der ikke at skulle blive igjen i den» (Anonym 1892c).

I Dagbladet innleder Henrik Jæger sin anmeldelse (i to deler 27. og 30. desember) med å slå fast at virkelighetspreget i Ibsens samtidsskuespill, om man ser bort fra Fruen fra havet med den fremmede mannen, aldri har vært så svakt som i Bygmester Solness. Man undrer seg over at Ragnar ikke kan begynne for seg selv uten Solness’ godkjennelse, man finner det påfallende at byggmesteren selv skal henge kransen om tårnspiret, og man stusser over at Hilde presser ham til det. For Jæger er ikke dette grunnlag for kritikk, men det er elementer som røper et fremmed tegnspråk, «rige Skatte af allegorisk Dybsind». Det innebærer at tolkning er nødvendig. Det er fremsatt en del forslag, men denne anmelderen finner ingen av dem helt tilfredsstillende. Man bør se dette verket i sammenheng med Ibsens tidligere diktning. Den handler om «den gjærende Overgangstid hvori vi lever, med Perspektiv ud mod den gryende Fremtid, som Ibsen drømmer om». Hans personer gjennomlever en opprivende kamp i sitt indre mellom fortidens rester og fremtidens spirer. Halvard Solness er overgangstidens mann, med skranten samvittighet overfor fortiden og med frykt når det gjelder ungdommen, som bærer fremtiden i seg: «Fortid og Fremtid, de to kjempende Magter, har begge tat legemlig Skikkelse. Den ene er hans Hustru, den anden Hilde» (Jæger 1892, 27/12). Byggmesteren er en ekte ibsensk egoist. Liksom konsul Bernick i Samfundets støtter og grosserer Werle i Vildanden ofrer han hensynsløst andre menneskers lykke for selv å vinne frem, men Solness erkjenner at han må betale en pris for sin hensynsløshet. Hilde, «den mest positive Skikkelse, Ibsen har tegnet», oppleves av Solness som «en gryende Dag» – hun gir ham styrke og tro på seg selv, slik at han når toppen, men faller i neste øyeblikk, som i en gresk tragedie. Med sine to bøker om Ibsens liv og diktning kunne Henrik Jæger uttale seg med en viss vekt om det nye skuespillet. Det samme kan man si om Georg Brandes, tidens mest berømte kritiker, som leverte et bidrag i Verdens Gang 28. desember, dagen etter Jægers første artikkel i Dagbladet. Der skriver Brandes at Bygmester Solness er et verk som skaper gjenklang i sinnet. Etter første gangs lesning leser man det om igjen, med stigende beundring: «Udadleligt i sin Kunst, dybt og rigt i sit Sindbilledsprog, det er de Ord, der først kommer En paa Læben – og greben, uden at være rørt eller blødgjort, giver man sig til at ruge og gruble over sit Indtryk» (G. Brandes 1892). I spørsmålet om kunstnerisk metode, om dikteren denne gangen hengir seg til symbolikk og allegori, eller om han vil skildre personer i en ramme av levende liv, inntar Brandes et mellomstandpunkt: «Hvad Ibsen her i virkelige Skikkelsers Historie og i halvt allegorisk Form har villet give, det er en fremragende, men aldrende Kunstners Tragedie.» Anmelderen markerer uenighet med sin yngre landsmann Herman Bang: «Et egentligt Geni er Bygmester Solness ikke.» Han har nok geniets erotiske appell til kvinner, og han er tilstrekkelig egenkjærlig, men det han mangler, er et markert kunstnerisk program. På den ene siden er han brutal av natur, men på den andre siden preges han av en sykelig utviklet moralsk selvkritikk. Så ankommer Hilde, og hennes oppgave blir å stive opp den nokså motløse Solness. Slik Brandes ser det, foregår hele dramaet i virkeligheten mellom de to. Hustruen Alines rolle er bare å være hindring: «Lyset kommer fra Hilde og denne Kvindeskikkelse overstraaler ved sin Ejendommelighed, Friskhed og Glans alle Kvindeskikkelser i den samtidige Literatur.» Hun virker på en gang naturlig og overnaturlig. Man har strides om de senere årenes Ibsen kan kalles naturalist eller symbolist, skriver Brandes videre: Neppe noen gang tidligere hadde Brandes vært mer rosende og mer veltalende i sin vurdering av et Ibsen-skuespill.

I et innlegg i Aftenposten 4. januar 1893 opponerer forfatteren Theodor Caspari mot anmelderen Kristofer Randers’ syn på Bygmester Solness. Randers hadde skrevet at skuespillet måtte betraktes som et selvoppgjør. Caspari kan nok dele den oppfatningen at dikteren foretar et oppgjør, men det sentrale kan ikke være noe annet enn byggmesterens ekteskapelige forhold på den ene siden og hans forhold til Hilde Wangel på den andre. Det må altså kalles et ekteskapsdrama, det samme som flere av dikterens tidligere skuespill hadde vært. Hilde kan sees som en ny Rebekka West eller Regine Engstrand. Det Hilde krever av Solness, er at han skal slå en strek over ekteskapet. Det kongeriket hun taler om, er ifølge Caspari den frie kjærligheten. Slik Solness fremstilles, er dette umulig for ham, men Hilde, ungdommens representant, er «det kommende moderne Samfunds Enfant terrible», slik skribenten tolker Ibsen. Dramatikerens lange, bitre kamp mot det bestående samfunnet har her utkrystallisert seg i en kritikk av det borgerlige ekteskapet (Caspari 1893).

Aftenpostens redaksjon hadde plass til flere bidrag om Bygmester Solness. Dagen etter Casparis’ innlegg fikk Bredo Morgenstierne slippe til med sin oppfatning. Det var ikke uvanlig at et nytt skuespill av Ibsen kunne skape meningsutveksling, skriver Morgenstierne, men denne gangen kunne man notere særlig stor uenighet om hva dikteren hadde ment å si. Var det en selvbekjennelse med tilbakeblikk, kunne det være et Bjørnson-portrett, burde det oppfattes som en geniets tragedie, eller var det best å lese det som et angrep på ekteskapet som institusjon? Uenigheten kunne tyde på idérikdom, slik at så å si enhver leser kunne finne sitt favoritt-tema igjen i teksten, men sammenlignet med dramaet selv forekommer de ulike forslagene nokså spinkle. Ibsens senere skuespill er blitt i stigende grad dunkle og gåtefulle, og det er ikke nødvendigvis til deres fordel som diktning, mener Morgenstierne. Han ser det som en vesentlig mangel ved et diktverk «at dets dybeste Tanker og inderste Mening ikke blot er utilgjængelig for den større Almenhed, men endog tvivlsom og yderst problematisk for den snævreste Kreds af dem, der fremfor andre skulde have Forudsætningerne for at lodde Digterens Tankedyb». Styrken ved Ibsens tidligere skuespill har etter Morgenstiernes mening vært at de har gitt illusjon av virkelighet, mens de samtidig har hatt en «medtonende Understreng» som har ledet leseren inn i en dypere tankeverden. På dette punktet betegner Bygmester Solness etter skribentens vurdering et tilbakeskritt. Bipersonene er i liten grad individualiserte, og Solness og Hilde «synes at tilhøre en anden Verden end den, hvori vi færdes» (Morgenstierne 1893, 5/1). Kanskje vil man lettere tro på dem når man ser dem på scenen, siden abstraksjonene da til en viss grad transformeres til inkarnasjoner. Med et sideblikk til Casparis tolkning reserverer Morgenstierne seg mot den lesningen at Ibsen liksom Solness skulle betrakte Hilde som «en gryende dag» , som et trinn av utviklingen mot frie kjærlighetsforbindelser. At byggmesteren til slutt styrter til jorden, peker knapt mot en utopisk løsning.

I Nyt Tidsskrift ble Bygmester Solness anmeldt av Christoffer Brinchmann, som egentlig var fast anmelder i Dagbladet fra 1889 av. Han mener at skuespillet viser seg å være bygget på «en stigende gjensidig suggestion eller vilje-overføring mellem to og blot to mennesker, der tillige begge er sterkt udviklede individualiteter» (Brinchmann 1893, 273). De øvrige personene har ingen annen funksjon enn å støtte opp om hovedhandlingen. Byggmesteren har relasjoner til alle de andre personene, og dramaet bærer hans navn som sin tittel, men det er Hilde som fremstår som det handlingsdrivende elementet i kjærlighetsforholdet mellom de to. Halvard Solness synes å være syk på sinnet, «udhulet af tvil og hemmelig rædsel, der som uregjerlige magter strides om herredømmet over hans vilje». I den lange samtalen mellom de to hovedpersonene i annen akt, «stykkets centrum i egentligste forstand», skjer det ifølge Brinchmann en avgjørende vending i Solness’ følelser: Enkelte har funnet den lange dialogen i annen akt nokså stillestående, men for Brinchmann er den mesterlig anlagt. For eksempel har replikkene om vikingene og deres kvinnerov en så brennende fart at den ene personen ustanselig tar ordet ut av munnen på den andre.

Også Brinchmann stiller spørsmålet om dette skuespillets forhold til de aktuelle skoleretningene realisme og symbolisme. Det ville være like galt å underkjenne det realistiske i dramaet som å gjøre seg blind for den symbolikken som alltid vil prege et genuint diktverk og følgelig legger tyngden også i denne boken. Denne anmelderen stiller seg helt på Georg Brandes’ side i dette spørsmålet. Ibsen er hverken realist (naturalist) eller symbolist – han er dikter. Det finnes ingen samfunnsoppfatning i verket, og heller ingen sosialetikk. Dets moralsfære er helt og holdent individualistisk. Brinchmann knytter denne holdningen særlig til Hilde-skikkelsen. Hun er som en rovfugl og handler i full frihet, hinsides begrepene godt og ondt. Enkelte vil finne innflytelse og lån fra Nietzsche, men å tenke i slike baner «vilde røbe en fra den skolastiske filologi stammende pedantisme, som endnu gaar igjen i saa mangen fortolkning af samtidig spontant fremtrædende varieteter paa samme aandige jordbund». Anmelderen noterer at Bygmester Solness har gitt opphav til en livlig diskusjon, til tross for at boken er ulidenskapelig skrevet og holder god avstand til døgnets strid. Når den har ført til så mange engasjerte innlegg, skyldes det trolig «dens store kunstneriske kraft» (Brinchmann 1893, 279–80).

Ikke minst var skuespillets fremstilling av de tre kvinneskikkelsene gjenstand for debatt. I midten av januar 1893 holdt Ragna Nielsen, formann i Norsk Kvindesagsforening, et foredrag i Det Norske Studentersamfunds lokale om «Kvinderne i ‹Bygmester Solness›». Foredraget ble samme år trykt i Kvinden og Samfundet : Maanedsblad for Dansk Kvindesamfund. Foredragsholderen oppfatter de tre kvinnefigurene «som i en Sum hele Kvindekønnets Fornedrelse og Forkvakling, men ogsaa Løftet og Haabet om Oprejsning» (R. Nielsen 1893, 53). Ibsen hadde her holdt en preken til kvinnene så veldig at man måtte ønske at alle kvinner ville høre og forstå den. Mange vil se skuespillet som et drama om geniet, men for Nielsen handler det først og fremst om mannen i hans forhold til kvinnen. Kaja og Aline er to varianter av kvinnene som de har vært og til dels fremdeles er. De har ikke lært å forstå sitt eget verd og sin egen natur, og derfor er de på hver sin måte avhengig av mannen. Dette var en gang oppfattet som kvintessensen av all sann kvinnelighet, og den ble priset av dikterne, men Ibsen ser det på en helt annen måte. Kaja har ikke noe selvstendig åndelig liv. Alt hun kan, er å tilbe mannen. Aline har fått morsinstinktene stanset i veksten. Nå er hennes fremste egenskap skinnsyke, og det er med god grunn, men det som gjør at man ikke har sympati med henne, er hennes svakhet og hennes feighet. Nielsen ser disse to personene som fortidens kvinner. Fremtiden og håpet er knyttet til Hilde: «Har der nogensinde i nogen Literatur været beskrevet et friskere, sødere, morsommere, naturligere, dejligere Pigebarn end Hilde?» (1893, 61). Det den unge kvinnen sier og er, gjenspeiler hennes status som bilde på fremtidens kvinne, og det må oppfattes symbolsk. Tok man det mer bokstavelig, ville hun bli redusert til en pågående frøken Wangel, en som har til hensikt å inngå i et kjærlighetsforhold til byggmesteren. Da ville hun være «bare en almindelig Bohemefigur» (1893, 64). Nielsen finner ikke noe i Ibsens diktning som berettiger en slik tolkning.

Ragna Nielsens forståelse av Hilde-skikkelsen ble ikke stående uimotsagt. Anna Rogstad, formann i Kristiania Lærerindeforening, holdt i begynnelsen av mars 1893 et foredrag i Kvindestemmeretsklubben hvor hun drøftet oppfatningen av Hilde Wangel. Rogstad hadde ikke oppfattet Hilde symbolsk, og dermed måtte hun sees som bohemkvinnen. Hun valgte å bruke betegnelsene kokette og rovfugl – ord som er anvendt i stykkets dialog – til å sette farve på denne personen. Hildes kokettering kommer ifølge Rogstad klarere og klarere til uttrykk i løpet av handlingen. (Foredraget er ikke trykt, men kort referert i Løken 1893, 72–73.)

I et tredje foredrag, holdt for en innbudt krets i foredragsholder Olaug Løkens hjem og trykt i Nylænde : tidsskrift udgivet af Norsk kvindesagsforening 15. mars, fremstilles ikke Hilde som en symbolsk figur eller som en fordervet kokette, men ganske enkelt som «den romantiske unge pige, som med hodet fuldt af overspændte idéer og vilde, forvovne fantasier skrider ind og gjør ugagn selv hos besindige mænd» (Løken 1893, 73). Som ibsensk scenefigur er hun litt i slekt med Nora og Hedvig, men mer av en eventyrerske. Hun irettesetter byggmesteren som ikke vil godkjenne Ragnar Broviks tegninger, noe som gjør henne bedrøvet. Dette tyder ikke på noe kjærlighetsforhold, men viser at hun ønsker å se Solness stor, det vil si sjenerøs. Det sanselige betyr ikke noe vesentlig for henne, derimot drømmer hun om det eventyrlige. Det er grunnen til at hun vil se ham klatre opp og henge kransen på tårnspiret.

Også i Danmark var det stor interesse for hva Ibsen ville utgi etter at han hadde slått seg ned i sitt fedreland. Den første anmeldelsen av Bygmester Solness var anonym og ble trykt i Dannebrog 15. desember 1892. Hedda Gabler hadde vært en skuffelse, ifølge anmelderen, og det nye stykket ville «endnu stærkere virke som et Modsigelsens Tegn». Man hadde fått et nytt mystisk eller symbolsk skuespill uten noen ledende grunntanke. På scenen ville det trolig bli av stor og gripende virkning, siden det inneholder stigende effekter og en dialog med mange tilspissede replikker, men som leser måtte man spørre seg om personene er levende mennesker og ikke symbolske abstraksjoner. Etter et lengre handlingsreferat ender anmelderen med å se frem til en oppførelse ved Det kongelige Theater i København (Anonym 1892e).

I Politiken ble stykket anmeldt 22. desember av Edvard Brandes, som var meget positiv: «Det er et Mesterværk. Kun af denne ene Mand, allerede højt tilaars og tilhørende et lille Folk, skrives der et saadant Skuespil, hvor den fuldkomneste Kunst forener sig med et ejendommeligt Dybsind.» Brandes er ikke med på at det er et skuespill om geniet, som Herman Bang hadde ment, eller om alderdommen, som andre hadde skrevet: Den ikke lenger unge Halvard Solness kan i første akt forekomme bestemt og sikker i sin avvisning av gamle Broviks forbønn for sin sønn Ragnar, men i samtalen med huslegen viser han seg som en svekket mann. Han er i tvil om sin mentale tilstand, og han frykter ungdommens utålmodighet. Så trer den unge Hilde inn på scenen: «En mere fortryllende Skabning har Ibsen, den erfarne Kvindekender, ikke skabt. Der maa være som Sang og Latter i Luften fra det Øjeblik hun staar i Stuen.» Brandes er begeistret i sin karakteristikk av den unge, vitale og hensynsløst ærlige piken som kommer og gjør krav på de godene som hun hevder er lovet henne av byggmesteren ti år tidligere. Han peker på at Bygmester Solness er komponert på en annen måte enn de fleste av Ibsens skuespill. Dette dramaet består av en eneste lang samtale mellom Solness og Hilde, hvor de andre personene kommer inn som avbrytelser på en slik måte at de bare driver denne samtalen videre helt til avslutningen. Det kan nok finnes trekk som man stusser over. Anmelderen nevner blant annet de tre tomme barneværelsene som også skal være med i det nye huset. Han synes dessuten at det er påfallende at ektefellene ikke er i stand til å tale ut med hverandre. Dette er likevel ikke slikt som hindrer tilegnelsen. Enkelte anmeldere har skrevet at Ibsen denne gangen uttrykker seg mer symbolsk enn han ellers gjør. Brandes er ikke enig. Etter hans syn betyr ikke ordene i dialogen noe annet enn det de sier: «Men Ibsen tager Menneskene i den højeste Aktion, og han sammentrænger i én Scene, hvad der leves i Maaneder og Aar. Dette er hans store og skønne Kunst: i hans Skuespil kan Mennesker genleve skæbnesvangre Afsnit af deres eget Liv» (E. Brandes 1892).

Like etter at denne anmeldelsen stod på trykk, sendte Edvard Brandes et brev til Ibsen, som straks kvitterte med et brev tilbake, datert 27. desember 1892. Han takker for Brandes’ «venlige linjer», og forteller at han hadde bebreidet seg selv at han ikke straks etter anmeldelsens offentliggjørelse hadde takket «for den så overordentlig elskværdige måde, hvorpå De har anmeldt mit nye skuespil». Brandes’ omtaler av hans verk hadde Ibsen alltid tillagt stor betydning: «Og just dennegang lå det mig særlig på hjerte at få de skildrede personer rigtig tydede og belyste og navnlig at få deres egenskab af virkelighedsmennesker hævdet, således som De har gjort det.»

Forfatteren Sophus Schandorphs anmeldelse i København-avisen Illustreret Tidende 1. januar 1893 gir uttrykk for stor respekt for dramatikeren Henrik Ibsen: «Er der noget, som du ikke forstaar, er det sandsynligere, at det er din Fejl end Digterens». Schandorph beundrer især dialogen i stykket, og «den logiske Jærnhaand, hvormed Digteren fortætter og sammentrænger: alt hænger sammen som Ringene i en Kæde». Andre dramatikere kan nok fremstille et mer utvidet synsfelt, og Ibsen selv har gjort det i De unges Forbund, men i Bygmester Solness oppnår han ved hjelp av en rettlinjet komposisjon den samme sterke virkningen som i Gengangere. Han får oss til å tro på skikkelsene, selv om de ikke blir allsidig belyst. Hilde Wangels plutselige ankomst ser anmelderen som «egentlig Stykkets ‹clou›». Det er en entré totalt annerledes enn den som var ventet av sammenhengen. Dette med «Trold og Dævler» både i Solness og i Hilde beskriver Schandorph som «Magnetisme i det erotiske», og dette er noe Ibsen er en mester i å gi et overbevisende bilde av. Solness er nok den sterke i forhold til de øvrige personene, men Hilde er den aller sterkeste. Det er hennes troll som seirer. «Ibsens Geni søger altid det problematiske, det gaadefulde, men ærlig, som han er i sin Kunst, giver han ingen konventionel eller triviel Løsning, han er uafhængig af alle gamle æstetiske Dogmer, af hvilke et af de værste er det om ‹den poetiske Retfærdighed›.» Han er lik William Shakespeare i det at det er psykologiske konflikter som utspilles, ikke idékonflikter, slik det gjerne var hos dramatikere som tok sitt utgangspunkt i oldtidens tragediebegrep (Schandorph 1893).

I januarnummeret av Tilskueren 1893 står Valdemar Vedels anmeldelse på trykk. Vedel ser verket som et dikt om storheten og alderen. «Det er den gamle Kæmper, som ser tilbage over sin lange Arbejdsdag og maaler, hvad der er vundet, mod alt, hvad det har kostet» (Vedel 1893, 66). Og mens han føler seg sårbar for angrep fra de unge, kommer Hilde Wangel som inkarnasjonen av den glade og hensynsløse ungdommen som Solness egentlig lengter etter. Anmelderen ser Rebekka West i Rosmersholm som en forløper, også hun med bakgrunn nord i landet, og med et begjær som peker mot sprengning av et dysfunksjonelt ekteskap. Komposisjonen er omhyggelig utformet. Et motiv som husbrannen er flettet inn i dialogen, først som hentydninger, senere som fortelling om ytre forløp, videre som et anliggende for byggmesterens sårbare samvittighet, og deretter som Alines minne om sin spesielle opplevelse av det hele: «Og med lydhør Sikkerhed spiller den forfarne Teaterdigter paa Tilskuersjælens Instrument. Han fanger og spænder, han forbereder os, uden at vi aner det, han under os Pusterum og giver os Afveksling, naar det tiltrænges, han ved, hvordan Scenerne staar godt til hinanden» (1893, 68–69). Vedel har noen få innvendinger som gjelder den ytre handlingen. Noe av motiveringen kan forekomme kunstig: Var tilintetgjørelsen av Alines barndomshjem den eneste måten man kunne forklare byggmesterens heldige karrierestart på? Var hans attestasjon av Ragnars tegninger strengt tatt en forutsetning for dennes selvstendiggjøring som arkitekt? Anmelderen antyder at man på disse punktene kan se hvordan Ibsens alder begynner å merkes. Men mye er mesterlig gjort, for eksempel byggmesterens autoritet utad, den unge Hildes entré og hennes suggererende virkning på Solness’ viljesliv, og fremstillingen av det indre trollet som synes å rope på det umulige. Kanskje man kan lese skuespillet som en fortrolig meddelelse fra Ibsen selv? Det er etter Vedels mening tale om en sjelelig musikalsk virkning, som egentlig beror på «det dobbeltbundede i Tonen og de videre Stemninger og Tankesyn, der fødes mellem Linjerne og ud af de symbolsk klingende Billedudtryk, – dem den gamle Overmystifaks ynder» (1893, 74).

Den svenske kritikeren Carl David af Wirsén, som anmeldte Bygmester Solness i Vårt Land i Stockholm 23. desember 1892 (og som i 1901 innlemmet anmeldelsen i sin samling Kritiker), er innledningsvis positiv når det gjelder Ibsens evne både til å gjengi på en meget naturtro måte livets minste detaljer og skiftninger, og til å gjøre de samme detaljene og skiftningene mer og mer symbolske, slik at de kommer til å bety noe annet og mer enn hva ordene i seg selv uttrykker. Samtidig finner anmelderen det problematisk at denne symbolikken gjøres så mangetydig og vanskelig forståelig som mulig. Han mistenker dikteren for å glede seg over forvirringen som oppstår blant leserne – hvordan den ene mener å ha funnet én løsning på gåtene, og den andre har kommet frem til en helt annen, mens han selv med et dystert smil hever seg over enhver tilbøyelighet til å røpe løsningsordet. Man kan saktens beundre Ibsens skuespill, men det gjelder dialogen og enkelte lynblink som gir innsikt i menneskelivets hemmelige steder; man vet aldri hvor man har ham i hovedpunktene. Det blir ofte en slags rebusdiktning som har til hensikt å fremkalle de mest forskjellige tolkningsforsøk, og dette er ikke noe denne anmelderen tiltales av.

Ifølge Wirsén må man gå ut fra at alt i dette skuespillet er symbolsk, og dermed bør man ikke utelukke at det er dypsindig. Særlig kan man ikke se bort fra at Solness er dypsindig i sine fantastiske selvbekjennelser overfor Hilde når han nevner de vesenene han har mottatt hjelp av for å lykkes. Han har nemlig ikke av egen kraft maktet å fremme sin karriere – det har vært hjelpere og tjenere med i bildet, krefter som han i sitt indre har ropt iherdig på. «Detta står på gränsen till vansinne, och Solness’ egoism har varit så stor, att den fört honom nära den galenskap, i hvilken väsendet, som pockat på sin egen rätt, brister sönder» (Wirsén 1901, 113). Likevel kan det finnes en brutal sannhet i disse bekjennelsene. Verre er det med Hilde, som er sterkere enn Solness, og fullstendig fri i sitt opprør mot sed og skikk. Hun er sympatisk skildret, men ikke godt motivert i sin fatale vilje som driver den svimle byggmesteren opp i tårnet. Symbolikken i dette oppfatter anmelderen som et krav om at Solness skal overvinne sin sjelelige svakhet og stå på uten å være redd for følgene. Skuespillet er uten tvil bemerkelsesverdig, mener Wirsén, men han avslutter med et synspunkt som har sammenheng med hans generelt kritiske holdning til Ibsens samtidsskuespill: I Nordisk Tidskrift hevder anmelderen Georg Göthe at Ibsens nye skuespill ikke betegner en ny fase i hans diktning. Man finner den samme spenningen, den samme dyktige sceniske rammen, den samme mesterlige dialogen, den samme nøkterne prosaen og utsvevende fantastikken som i de tre foregående stykkene. Hovedfiguren fremstår som en underlig egoist, men han er samtidig skildret med mye menneskelig varme, betenkt over det hellet han har hatt, og engstelig for gjengjeldelsen. Til ham kommer Hilde Wangel, «dramats gåtfullaste figur», med krav om å få innfridd løfter han (kanskje) har gitt henne som liten pike. Ifølge Göthe er dialogen så full av antydninger og tvetydigheter at handlingen vanskelig lar seg referere. Det er flere scener og replikker som ikke kan leses i bokstavelig forstand på grunn av alt som virker underforstått eller symbolsk: «Men i hvilken grad figurerna äro verkliga lefvande väsen, och i hvilken grad de äro symboler, och hvad denna symbolik egentligen vill säga oss, – ja därom har författaren lämnat åtminstone den här varande referenten i den beklagligaste okunnighet» (Göthe 1893, 154–55). Anmelderen finner videre en del elementer som det er vanskelig å tro på. Blant annet er historien om Alines ni dukker «för elak för att vara rättvis, och som psykologiskt drag är den för öfverdrifven för att kunna vara sann – den verkar som karikatyr». Slik Hilde er fremstilt, forekommer hun «overklig, hon har ej heller som fantasifigur den förmåga att öfvertyga, tjusa eller gripa oss, som äfven de mest fantastiska väsen kunna hafva, när de äro skapelser af en verklig, lefvande skaldefantasi». Göthe er forundret over at Ibsen, som tidligere kunne være både medrivende og overbevisende, nå etterlater oss kalde og uvillige. Han bruker store ord av typen «‹vidunderligt spændende›, ‹forfærdelig dejligt›, ‹det umulige›», men man kan stille spørsmål ved om de er noe annet enn «krampaktiga uttryck af skaldefantasiens öfveransträngning, att icke säga vanmakt!» Skribenten har fått med seg at Ibsens skuespilldiktning blir lest med stor begeistring lenger sør i Europa, men han tenker seg at det kan ha sammenheng med en i utlandet utbredt forestilling om «det gåtfulla nordiska lynnet», slik at når kontinentale lesere eller tilskuere støter på noe de ikke helt fatter betydningen av, vil de kunne skrive det på dette lynnets konto. Anmeldelsen ender med følgende utbrudd: «Är det underligt, om en och annan mera nykter betraktare finner oss abnorma!» (Göthe 1893, 156–57).

Også i Svensk tidskrift i Uppsala ble det trykt en anmeldelse, skrevet av Edvard Alkman. Alkman har merket seg den utbredte oppfatningen at Ibsen nå har gått over til et nytt og siste stadium, symbolismen. Han viser til at det blant kritikerne er stor uenighet om hvordan symbolene skal utlegges, og dette gir skribenten en viss frimodighet til å delta i koret. Det tekniske hovedgrepet som benyttes i verket, er uopphørlige retrospektive dialoger, og slik belyses byggmesterens tidligere liv og hans egoisme, voksende maktstilling og økende skyldfølelse. Fra fortiden kommer Hilde Wangel, frisk og umiddelbar, med sin rovfuglnatur og sin sterke vilje, og i samtalene med Solness makter hun med sin hengivenhet å fylle ham med en vakker illusjon som gjør ham lykkelig igjen. Nå er det fremtiden, den «gryende dag», og ungdommens fascinasjon for «det umulige» som tar hele hans fantasi. Men illusjonen er skjebnesvanger, for den er i nær slekt med galskapen, og den fører til Solness’ fatale fall. Spørsmålet om den symbolske Ibsen kommenterer Alkman fra to synsvinkler, en historisk og en psykologisk. Historisk sett dreier det seg om det inntrykket at en symbolist er en (fransk) forfatter som ønsker å gjøre seg ubegripelig, og siden Ibsen nå var blitt så vanskelig tilgjengelig, måtte det være fordi han hadde sluttet seg til symbolistene. Dermed var det fritt frem ikke bare for symbolske, men også for allegoriske lesninger av Bygmester Solness. Psykologisk betraktet hadde det å gjøre med en rekke uvanlige motiver og ordvalg i dialogen: harper i luften, troll og djevler, tomme barneværelser, ni dukker, luftslott – ting som var uhørt i den såkalte realismens repertoar. Altså måtte dette være symboler, og dermed skulle det utlegges som gjenkjennelige erfaringer. Selv vil denne anmelderen tilstå at han har funnet en rekke symboler i skuespillet. Det er en dikter som har skapt dem, ikke en « mystifikatör », og «de förekomma som poetiska skönhetsmärken öfverallt, där dessa skönhetsmärken äro önskvärda». Likevel vil han ikke se disse symbolene som Ibsens vektigste bidrag i skuespillet: «den skildring af människa och människa, som han i stora och nya linier uppdragit, har gifvit mig så mycket att tänka på, att grubbla öfver, att drömma om, att den t. o. m. kunnat rycka min uppmärksamhet från ‹harporna i luften›» (Alkman 1893, 152).

Mottagelsen av Bygmester Solness i Norge, Danmark og Sverige i 1892 og 1893 viser minst like store motsetninger innen anmelderkorpset som når det gjaldt tidligere skuespill av Ibsen. Enkelte anmeldere innrømmer at de er usikre på hva dikteren har ment. Det kan ha sammenheng med at Ibsen denne gangen hadde tatt i bruk virkemidler som leserne ikke var fortrolige med. Det gjelder for eksempel uenigheten om hva som egentlig hadde skjedd i Lysanger ti år før nåtidshandlingen. Noe tilsvarende gjelder usikkerheten omkring byggmesterens forestilling om sin egen makt over sine omgivelser. Den dominerende uenigheten dreide seg om symbolbruken. Var dikteren blitt symbolist, eller skulle hans personfremstillinger oppfattes bokstavelig som bilder av levende mennesker? På dette punktet dekker kritikernes oppfatninger så å si hele bredden av mulige posisjoner, fra påstander om at verket omtrent ikke inneholdt annet enn dunkel symbolikk (Alfred Sinding-Larsen og Carl David af Wirsén), at det må leses som et allegorisk selvoppgjør (Kristofer Randers), at det er om virkelige skikkelser i halvt allegorisk form (Georg Brandes), til at det er diktning om virkelige mennesker i konsentrert kunstnerisk form (Edvard Brandes). De kvinnelige kritikerne er særlig opptatt av Hilde Wangel, og de er sterkt uenige om hun er et strålende forbilde for unge kvinner (Ragna Nielsen), en fordervet kokette (Anna Rogstad) eller en romantisk eventyrerske (Olaug Løken).

Også i den generelle vurderingen, om dette kunne sies å være verdifull dramatikk, var oppfatningene nokså delte. Her var en del kritikere med fotfeste i et fortersket realismebegrep frustrert over det de mente var en beklagelig avstand mellom personene i skuespillet og menneskene i det virkelige liv (den anonyme anmelderen i Bergens Aftenblad og Bredo Morgenstierne), mens andre berømmet Ibsens evne til å skape en levende og dramatisk virkningsfull dialog (Chrisoffer Brinchmann, Sophus Schandorph, Valdemar Vedel og Edvard Alkman). På tross av en del misnøye med uklare symboler og gåtefulle uttrykk er totalinntrykket av mottagelsen overveiende positivt.